Inger Lise Thoresen

Inger Lise Thoresen – 17.10.1947 – 03.12.2016.   Inger Lise født inn i familien til Anne og Alf Thoresen som tredje barn etter storesøskene Tove og Arne bosatt i en villa i utkanten av Årnes. I trygge omgivelser med stor slekt vokste Inger Lise opp  her og har bodd i barndomsheimen som hun overtok etter farens død, hele sitt liv. Men i denne idyllen dukker snart mørke skyer opp i form av sykdom, noe som skulle vise seg å bli som et fast følge gjennom Inger Lises liv. Polioepedemien på 50 tallet rammet familien. Hardest rammet ble Inger Lise med uker på sykehus som fireåring. Lykkeligvis kom hun ut av sykdommen uten alvorlige men og fikk en harmonisk barndom. I ungdomsårene hadde hun et godt miljø rundt seg, en stor familie med fettere og kusiner og mange gode venninner. Men igjen krever sykdom sitt. Allerede tidlig i hennes liv som teenåring rammes hennes mor Anne av sitt første hjerneslag og storesøster Tove har fått sviktene helse. Inger Lise som det jamenneske hun var livet ut må ta et større ansvar i heimen og hjelper ofte til hos storesøster. I tidlige ungdomsår var hun også hushjelp og hjelper på en gård som drev feriekoloni i sommermånedene. Som 16 åring fikk hun jobb på Haga Malerverksted i produksjon av clips. Her jobbet etter hvert mange av hennes venninner og hun trivdes godt selv om arbeidet kunne være tungt. Med noen få avbrudd jobbet hun her i hele sitt yrkesaktive liv. Som 17 åring tok hun sammen med gode venninner jobb på Tyin Høyfjellshotell for en sesong. For Inger Lise ble sesongen kortvarig. Etter noen uker var hun uheldig og brekke en arm. I 1970 får mor Anne et nytt kraftig hjerneslag å blir etter en tung periode i heimen pleiepasient på sykehjem. Anne har nå mistet språket og er bundet til rullestol. Anne beholdt sitt rolige gode humør og mor og datter hadde et nært forhold fram til Anne døde i 1995. Inger Lise var veldig glad i barn. Alle babyer til venner og bekjente fikk sokker produsert med kjærlighet. Mange fikk også etter hvert strømpebukse eller mariusgenser. I 1976 fødte Inger Lise sitt første barn, Bjørn Christian, en lenge etterlengtet gutt og lykken var stor. Det skulle ta hele 6 år før neste fødsel, nok en gutt, Pål Eivind, og lykken var minst like stor. Hun var jo nå en godt voksen dame og hadde begynt å tvile på om hun kunne bli mor igjen. Året etter Bjørn Christian ble født flytter Inger Lise sammen med Bjørn i en moderne leilighet i utkanten av Trondheim der Bjørn nå har base for sitt arbeid. Selv om hun hadde en nær venninne i nabolaget ble nok savnet av hjemmet og vennene på Årnes stort og da far Alf som hadde vært syk gjennom flere år ble dårligere utpå høsten. Flyttet hun ned igjen. Da Alf dør overtar Inger Lise barndomsheimen fra sin mor, som nå er pleiepasient på Solhaug. Inger Lise får tilbake sin gamle jobb på Haga Malerverksted og livet er på det jevne med hjem, barn, sykklubb og gode venner. I 1983 dør storesøster, bare 45 år gammel etter mange års sykdom. Etter mange år plaget av vonde og kalde bein og liten evne til å bevege seg til fots får Inger Lise endelig i 1993 åreoperasjon i begge bein. Hun kan igjen gå turer og bevege seg omkring uten besvær. Livskvaliteten er tilbake. I 1995 dør mor Anne etter mange lange år som pleiepasient. Inger Lise var sterkt knyttet til sin mor, besøkte henne jevnlig og tok henne ofte hjem for å feire bursdager og høytider. Inger Lises plager i bena kom tilbake etter noen år og i 2001 var det kommet til det punkt hvor en større operasjon var eneste løsning. Hovedpulsåren ned til bena ble erstattet med kunststoffmateriale. En lang sykehusperiode med etterfølgende opptrening på Ringen fulgte, igjen var livskvaliteten på vei oppover og alt så lyst ut. Men allerede i 2003 var ulykken ute. I sin lille Ford Fiesta fikk hun en diger SUV inn i siden på vei hjem på riksvei 2. Til alt hell var bilen etter henne en sykebil på retur med trenet personell som tok vare på henne omgående og fikk tilkalt luftambulansen. Hun havnet akuttavdelingen på Ullevoll og ble liggende på intensivavdelingen i en drøy uke før overføring til SIA. Det er nå blitt konstatert diabetes og daglie doser med insulin blir påkrevet. Også et hjernedrypp blir konstatert som en følge av ulykken. Veien tilbake blir lang, men med tålmodighet og humør går ting etter hver lettere. Hun får arbeidstrening på Nitas og sommeren 2006 er hun tilbake bak rattet i ny bil. I årene som fulgte fikk Inger Lise et godt liv. Var omsorgsfull bestemor, passet heimen og pleiet sene hobbyer. Prosjekter med strikking og brodering var det alltid framme. Flere romeriksbunader med skjorter ble produsert, men også enkelte fra andre distrikt. Duker og pyntebroderier gikk også igjen. Inger Lise likte godt å reise. Fra tidligere år var det meste av Norge, Sverige og Danmark saumfart med bil. Nå ble det Hurtigruteturer og frekvente reiser til syden. Men livet snur fort. I februar 2014 skulle hun gifte bort eldstegutten i Sjømannskirken i Arginigin. Selvfølgelig en hendelse hun lenge hadde sett fram til med glede. Hun hadde selv vært ved kirken flere ganger og syntes stedet var veldig flott. Igjen slo sykdom til. En snau uke før avreise havnet hun igjen på SIA, denne gang med tarmslyng. Under utredning sviktet nyrene og dialyse måtte settes inn. Dialysebehandlingen skapte trøbbel med blotrykket med resultat hjerteinfarkt og påfølgende spunting på Rikshosbetalet. Hele 2014 ble et år med delt bosted. Hun ble etter hvert bedre og fikk komme hjem, men måtte møte på Ahus til dialyse 4 timer  3 ganger i uken. Var fremdeles ustabil under dialysen og ble mange ganger ut over året lagt inn til behandling og opservasjon. En lørdagskveld i november besvimer hun i godstolen foran tv`n. En hurtig reaksjon fra 113 og Luftambulansen redder nok engang Inger Lises liv. Lagt respirator og kunstig koma går turen tilbake til Ahus. Hun holde i koma en drøy uke og de pårørende blir advart om att kan bli slutten. Men mot alle odds er Inger Lise tilbake i heimen og spiste middag med familien femte juledag. 2015 og 2016 går livet som dialysepasient greit. Selv om hun plages av diverse vondter innfinner hun seg med sin skjebne og beholder sitt gode humør og sin tålmodighet. Interessene tilpasses den nye virkeligheten. Barnebarn er selvfølgelig i sentrum, men lysten til å komme ut er fremdeles tilstede. Avhengig av rullator var hun nesten alltid med på butikken og onsdagsbingoen med likesinnede ble et høydepunkt i hverdagen. Det ble mange week end turer på hoteller innen rimelig avstand og hun hadde avtale om gjestedialyse ved Haukeland. Det ble også diskutert om mulig gjestedialyse ved sykehus på Teneriffe hun tidligere hadde vært innlagt med brudd i en skulder. Kiel fergen torsdag til lørdag ble også et alternativ hun likte godt og som ble ofte benyttet. Siste tur med denne var 17 til 19 november, hvor hun med sin rullator hentet ut billettene og tok seg om bord og rundt for egen maskin. Tirsdag 29 november legges hun igjen til prøver og observasjon etter fullført dialyse. En lege tar hennes ryggsmerter som har vært intens noen dager på alvor. De finner ved scanning brist i ryggvirvler men andre prøver gir ingen grunn til engstelse. Inger Lise blir svakere utover uka men mener dette skyldes sterke smertestillende. Brått og uventet dør Inger Lise lørdag kveld. Pårørende blir varslet når pleiepersonell merker at noe er på gang de men når dessverre ikke fram til Ahus før livet har ebbet ut. Som person var Inger Lise alltid omsorgsfull, alltid i godt humør og hadde en enestående tålmodighet. Tross et liv med egen og omgitt av andres sykdommer ble aldri sykdom et samtaleemne for henne. Helsepersonell som har vært i kontakt med henne gjennom årene har berømmer henne for ikke å klage og syte til tross for vondter og smerter.