Hørte fra en felles kjent, at dødsannonsen til Torhild hadde stått i avisen. Utrolig trist å høre. Så altfor tidlig. Så jeg googlet, og fant denne minnesiden. Så her kommer noen ord, litt om den personen jeg kjente, før dere, Karin og Elin, kom til verden.
Torhild var en av de første jeg traff, da jeg kom til Oslo på slutten av 70-tallet, for å bli student. I samme ærende kom hun. På en benk i Frognerparken satt vi en solskinnsdag, med bøker, diskuterte studier og alt annet. Starten på flere års vennskap. Vi levde studentens lykkeliga dager. Det var mye moro, mye latter, mye prating, og en del studier.
Uforglemmelig da vi leverte vår første fakultetsoppgave, vi satt tre i en liten forelesningssal. Kun tre, og en litt oppblåst seminarleder, som hadde gått i farens fotspor, og nå hadde gleden av å meddele oss tre at det IKKE var stil det var meningen vi skulle skrive. Men det hadde ikke vi lært. Enda. Vi hadde, om ikke annet, gleden av å være tre stk i samme båt. Og vi var lattermilde. En helt uforglemmelig episode som vi lo godt av i ettertid. Og latteren satt løst ofte. Og selvhøytidelig var ikke Torhild.
Vi var også flere som delte rekkehus med Torhild, dvs hennes bestemors, på Blommenholm. Torhild var sine venners venn, og forbarmet seg. Mer enn en gang. Alltid til å stole på, fra først til sist. Noe utenom det vanlige. Og det er nok det siste jeg husker best om henne. Men også de lystige lagene, eller når tilværelsens uutholdelige letthet, ikke nødvendigvis var så lett. Diskusjonene over et glass vin, latteren over å minnes enkelte episoder som vi aldri klarte å glemme, og Torhild gjerne med et håndarbeid under produksjon.
Jeg har altså utrolig mange gode minner om Torhild. Nok til å si at bekjentskapet har utgjort en forskjell.
Astrid H
Vis mer
Vis mindre